Historikk

Bjørn frå landet (Skrevet i 1960)

I år er det hundre år sia Vinje gikk gjennom Østerdalen - på veg til kongekroninga i Trondheim. En fottur som resulterte i Vinjes berømte bok - "Ferdaminne". Han tok nok med Norges første jernbane, fra Oslo og oppover til Eidsvoll - sia med skreppe og stav om Kongsvinger opp gjennom  Solør og Østerdalen og over Hjerkinn til Trondheim. Hoteller var det nok ikke mange av den tida. Vinje tok inn på en gard når det lei til kvelds. "Eg finner vel eit hus som vil meg hysa, når soli fram mot natti vil meg lysa". Ein kveld kom han inn på Bjørnstad i Åmot - hos bestefaren min - Oluf Eriksen Bjørnstad. Vinje presenterte seg ikke. Hossen kunne da bestefar vite at denne karen med staven og skreppa var juridisk konsulent, med laudabilis - en berømt dikter - og det merkelige bladet "Dølen"s redaktør ? Nei, det skal en ikke forlange lell. Etter kveldsmaten satt Vinje og bestefar og pratet i stua. Vinje spaserte opp og ned på golvet. På bordet lå noen eksemplar av "Dølen". Vinje tok opp et nummer og så på det - han tykte nok det var hugsamt at bestefar var abonnent. "Jaha", sa bestefar, "ta er it arti bla det - det heter "Dølen" - det kjem ut i Krestian - det er in raring som heter Vinje som gir ut ta". Vinje sa ingen ting. Somme vil kanskje si at det var da fælt da at bestefar din skulle kalle Vinje en tulling. Det gjorde han slettes ikke. På åmotmålet betydde "raring" en orginal! - en som ikke var som de andre.

Først et par dager etter fikk bestefar rede på hvem gjesten var. Men da var Vinje i Stor-Elvdal. Der tok han inn på Akselstu. Mannen der hette Jakob Dieseth. Han var seminarist - ble lærer, klokker, ordfører, bonde og stortingsmann. Vinje kjente ham fra Kristiania. Vinje var nok mye sammen med bondestortingsmennene. Han var godvenner  med føreren deres - Søren Jaabæk. Jeg antar Vinje var på Akselstu vel en uke. Han var iallfall tre-fire dager på gardens seter på Myklebysetra. Der skrev han navnet sitt i skjulet (rommet mellom seterstua og mjølkbua), jeg har sett det, men nå er huset revet. Vinje lå i vinterstua. Han fortalte budeia at det var så hugsamt å ligge der og høre på Søkkunnåa som suste og skvaldret forbi stua. Det er som å ligge og repetere livet sitt med alle dets sorger og gleder, å ligge slik og høre på åsusen en lys sommernatt. For Vinje var det vel mest sorg Søkkunna hadde å minne ham om - han hadde helt fra barneåra for det meste gått i motbakke.

Østerdølene elsket kaldkjølklvatn. De er skogsfolk, jegere, fjellvandrere - de er ofte tyste - og sett pris på godt vatn. Akselstusetra hadde en ypperlig kaldkjølle. - Vinje ble begeistret for den straks han kom - han ba budeia komme inn til ham hver morgen med en mugge av dette vatnet - kaffe skulle han ikke ha. Tradisjonen sier at han kom på setra ridende på Akselrauen - gardens beste hest - gubbens "kjørehest".

Det andre stedet Vinje tok inn på i Stor-Elvdal var Nystu-Trønnes. Mannen der hette Havor Botolfsen. Han hadde vært bygdas første ordfører. Han hadde tretten barn. Han leidee huslærer til barna sine - og to av dem fikk akademisk utdannelse. Nils Trønnes ble student med laud 1840 - ble en kjent språkmann og assistent i Riksarkivet 1851. Døde på en fottur i Valdres samme år, 30 år gammel. Vinje hadde nok vært mye sammen med ham i Kristiania - det var derfor han ville hilse på faren nå da han for gjennom dalen.

Nystu-Trønnes hadde seter på Helakseter - tre mil nord og vest i fjellene. Det var sikkert Halvor Botolfsen som foreslo at Vinje skulle legge ruta om Helaksetra og over Skjæringfjell - til Sollia og og over til Folldal. Vegen fra Trønnes til Helakseter har nå fått navnet Vinjevegen. Ikke så svært langt sønnenfor setra stiger vegen langsomt opp en høydedrag - og plutselig - akkurat som forteppet går opp for en scene - åpner det seg for et mektig fjellpanorama - som grep Vinje slik at han måtte dikte: "Her ser eg atter slike fjell og dalar" - antakelig verdens sterkeste og fineste fjellsang. Med Griegs melodi er den en kulturskatt av høgste rang - og vil leve så lenge landet lever. Neri hellinga ligger kaldkjølla, som han forteller han drakk av. Det var ei njoting som ikkje var forteljande, sier han

Så satt han og kvilte og lot auga  gli frå fjell til fjell - Famphøgden, Storfjellet, Rondane, Tron, Rendalssølen - att og fram, mens han mintes Telemark og Blåmann. Jo, der hadde den trøtte vandrer en god stund. Det står en veldig bautasten der nå, som vi fikk av skipsreder Samuelsen, for å markere stedet der "No ser eg atter slike fjell og dalar" ble til.

Jeg har sett mange fjell og daler i Norge - fra Trysil til Hardanger - fra Lindesnes til Målselvdal - men ingen stan synes jeg det er så herlig å være nordmann som her. Far Vinjevegen en gang, du som aldri har vært der - du vil oppleve det samme.

Om kvelden kom Vinje til Helaksetra. Få - helst ingen i Norge har sett så mange setrer i Norge som han. Han var skarp og gløgg og klok - og var ikke lenge for å si sin mening - om setrer og alt ellers - men de østerdalske setrer får han ikke fullrost. Ja, rensligheta i Østerdalen står så høgt at den nesten er overkultur, sier han. Sjøl det umalte golvet skal støtt være "beinkvitt".

Han holdt ikke på det gamle bare fordi det var gammelt - og ikke på det nye bare fordi det var nytt - det beste i den gamle kultur skulle vokse seg sammen med det beste i den nye og ikke stå og skrike mot hverandre, sa han. Og denne fine samvokster var det i Stoe-Elvdal, sa han. - Han ble forelsket på Helaksetra - i den atten år gamle budeia - "Huldra", kaller han henne. Det var en vakker storelvdalsjente med den finleik som harmonisk kultur gir. Når folk er på fjelltur, pla de nå ønske godt vær hver dag. Men den morgenen Vinje vakna på Helaksetra, ønsket han inderlig hardt regnvær - så han kunne få være en dag til - det er så morsomt skrevet at jeg ler hver gang jeg leser det. Han måtte si "Huldra" farvel, og traske videre  - over Skjæringfjellsetra ner i Atndal og Sollia. Om husmora på en liten fjellgard på denne del av ruta, skriver han noe så inderlig vakkert - han sier hun var som hun kunne ha vært mor til den verdensberømte dikter, Goethe.

De kan få sagt det, slike karer.

I Folldal fikk han følge med gamle Malene. Og av henne fikk han høre mye rart. Hun sa sin mening fritt og uforferdet som Vinje sjøl - og da likte han seg.

Storelvdølene feiret hundreårsminnet for "Her ser eg atter slike fjell og dalar" ved bautaen på Vinjevegen. Herredsstyret hadde valt Hans S. Hansen til å arrangere minnestevnet. Det gikk av stablen søndag 17. juli. Det blir sikkert ikke det siste minnestevne her. Kommende slekter vil samles her på kommende årmålsdager.........